Englebarnet som ble eventyrkonge

Vind og pust møtes til dans der jeg løper på gjengrodde stier i Østmarka. Forbi de tre søstrene Skøyenputten, Solbergvann og Rundtjern besøker jeg mange rom på veien. Noen er dekket av gran og forsteinede trollhoder, andre av bregner som breier seg ut over stjernemose. De er mine rom nå, om enn bare de få sekundene bena farer over underjordiske tentakler, lyng og hardpakket sti.

I ruiner fra en tapt tid

Jeg passerer Sarabråten hvor jeg vandrer målløst rundt i ruinene av landstedet til konsulen Thomas Heftye. Det er da jeg får øye på infotavlen med historien til stedet. Om hvordan huset ble bygget på midten av 1800-tallet, og de mange kjente som var på besøk her under sin vandring i Østmarka. Ibsen, Vinje, og… Peter Christen Asbjørnsen.

Englebarnet

Asbjørnsen er en mann på noen og tredve år, blond, liten, trind, men rask og jovial; man behøver bare se ham for bli i godt humør, man har øyeblikkelig følelsen av å være med en som tar Livet og Lykken lett…

img_5057
Peter Christen Asbjørnsen gjorde det til et personlig livsverk å forevige eventyrene og sagnene som til da hadde eksistert som muntlige fortellinger. Asbjørnsen vokste opp i Dronningens gate i Oslo – Christiania. Kun 15.000 personer bodde i Oslo i 1825, og allerede ved Grand Hotell var man ute på landeveien med grønne enger foran seg (da de begynte å bygge slottet mente mange av innbyggerne at det lå for langt unna sentrum).

Asbjørnsen fortalte ikke mye om barndommen, bortsett fra lekeplassene og nabogården, men han skrev at moren led av sinnssykdom og hallunisasjoner.

Hos Moderen var Overtroen saa sterkt udviklet, at den antok karakter af Hallunisasjoner; hun trodde at se Underjordiske og Spøgelser, ret som det var, og fortalte alltid sine Børn en hel del af sine syner…

Asbjørnsen ble en beinhard rasjonalist. For ham var folketroen forbundet med den galskapen og tragedien som rammet moren. Et traume der de fleste barn vil reagere med å bli snille og flinke i sin jakt etter annerkjennelse og morskjærlighet. Resten av livet kan det pågå, med vanskeligheter for å knytte virkelig nære kontakter – av frykt for nye avvisninger. Den voksne Asbjørnsen viste mange tegn på et slikt “snill gutt” syndrom. Han var et englebarn.

Bort fra den kvalmende virkeligheten

Kanskje var dette hovedgrunnen til at Asbjørnsen trakk ut i gatene, over til naboene og etter hvert bort fra det hele, ut i naturen? For han søkte tidlig ut av byen som han karakteriserte som “kvalm”.  Han dro østover. Akerselva var hans elv. Munningen i Bjørvika lå bare noen minutters gange fra der han bodde og her fulgte han daglig med på endene som hekket i sumpen om våren. Her fant han roen – hit flyktet han med fiskestanga.

Søndager dro han til Ekebergåsen med kompiser. Moren hadde fortalt skremmende sagn om Ekebergkongen og andre underjordiske. Her fikk han en varig interesse for alle detaljer i dyre- og planteliv. Det var naturforskeren som våknet på disse turene.

Christiania sett fra Ekeberg. Maleri av Harald Andersen, 1853. Fra boken Peter Christen Asbjørnsen – diger og folkesæl av Truls Gjefsen. 2001.

Han søkte også ut i naturen og bygda fordi han var opptatt av det originale – det som var annerledes. Han var mye på Ringerrike der det var mange bygdeoriginaler og gode fortellere. Her møtte han også Jørgen Moe som ble hans blodsbror og bestevenn gjennom livet.

Ensom?

Likevel må Asbjørnsen ha vært mye ensom. Han fløt med vinden i jakten på annerkjennelse og mening, men mange så på ham som en særing. Kanskje var hans joviale vesen en bønn om å bli likt? Kanskje var hans intense arbeid en kamp for å bli sett – og husket?

Ja, min Ven; alt er ikke Guld og Herlighed, som glimrer, og det joviale Ydre er ofte Modsætningen til det som rører sig i det Indre.

Hjem fra ruinene

Jeg forlater ruinene på Sarabråten. Og jeg tenker på Asbjørnsens barndom. På den sinnsyke moren. På hva han til slutt fikk til.

Stien foran meg klarner. Solen pipler gjennom vegger av våt gran. Jeg går raskere nå, mer målrettet, for jeg kjenner denne stien. Om jeg bare ikke står stille, så leder den hjem.

…har man gjennem Aar arbeidet for en Idée, man med Liv og Varme har grebet, fixerer den seg saaledes, at man tilsidst ei har det vel, om den ikke realiseres.

 

 


 

Kilder; Asbjørnsen. Mannen og livsverket. Av Knut Liestøl. 1947. / Peter Christen Asbjørnsen – diger og folkesæl. Truls Gjefsen. 2001. De to bildene i artikkelen er fotografier fra boken. / Illustrasjonsfoto: P. Chr. Asbjørnsen fra min egen digitale kopi av dette fotografiet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s