Unnskyld – har du en tier å avse?

Solen strålte og fuglene sang som om de var fullbyrdet av selveste Walt Disney. Allikevel var det noe som ikke stemte i det jeg satte foten ut av bilen. Sakte gikk jeg bort mot glasshuset med alle handlevognene i det jeg skimtet grå skyer på himmelen. Det var da det slo meg.

Jeg manglet en tier til vogn.

Hverken Ivar F. Andresen eller bedre ånde kunne hjelpe meg nå.

Falsk alarm?

En svetteperle piplet ut av pannen og jeg grep ned i dypet av lommene. Kunne det være en mikroskopisk sjanse for at en liten tier hadde klart å gjemme seg i et av lommehjørnene? Ja, der var den! Men nei, falsk alarm – kun et kronestykke og en gammel IFA-pastill. Hverken Ivar F. Andresen eller bedre ånde kunne hjelpe meg nå.

Jeg ser meg desperat rundt. Tar et skritt mot butikken på måfå enda jeg vet at det er poengløst. Skulle jeg liksom bære varene som en vedstabel? Risikere å tryne slik at de økologiske halvråtne eplene og eggene fra frittalende høner splæsjer i gulvet? Jeg er ikke dum! Så i stedet vrenger jeg en slak høyre tilbake mot bilen og later som det var en del av planen hele tiden.

2491508847_11fb1f7364

Hvorfor kunne de ikke ha beholdt de gamle tierne egentlig?  De svære feite. Hvorfor måtte de komme med de pittesmå tierne som er helt like store og puslete som kronestykkene? Hva tenkte de på pengefabrikken egentlig?

– Ja, og helt til slutt før vi tar helg så vil jeg gratulere Klara som stakk av med vinflaska denne måneden etter å ha pusset 360 mynter.

– Eh unnskyld…

– Ja, Ronny?

– Nei, jeg bare fikk en vill idé.

– Javel?

– Ja, hva om vi slanker henne?

– Tiern?

– Ja. Kanskje folk er begynt å bli lei av det gamle. Forandring fryder ikke sant? Vi må vise at vi er fremtidsrettet – leser du ikke aviser?

– Men vil den ikke forsvinne i lommene da? Og hvorfor må vi drive å forandre på noe som funker?

Frådende leting

På vei til bilen for å lete etter en tier oppdager jeg plasteret som har festet seg under skoen. Ja, riktig ja. Det er det jeg trengte nå – et plaster som henger og dingler. Jeg løfter foten og prøver å riste det av, men det sitter helt fast. Norgesplaster – et svært flak, den typen du klipper med saks, sikkert full av verk som har størknet fast i skoen. Hva er det med folk som bare mister et så svært plaster?

– Hvor er plasteret ditt? Det som dekket halve ansiktet?

– Hva, har jeg mistet det? 

I det jeg står og rykker med benet i et forsøk på å riste av plasteret oppdager jeg to personer som står og stirrer sjokkert på meg. Ja, riktig ja. Bare stå der å glo. Hele parkeringsplassen er vel snart samlet av folk som vil se mannen som klør seg med beinet slik man ser hundene gjør. Hundemannen – det er liksom han jeg skal være i dag? Da kan dere i det minste avse en tier!

Hva er det de tenker egentlig? De som bestemte at de må beskytte vognene med en tier?

Inne i bilen kommer fråden i det jeg river opp rommet mellom setene og leter febrilsk der jeg har lett hundre ganger før. Og jeg finner de samme euroene og thailandske baht, men ingen tier. Så J@(/)3*%#$€€ vanskelig det skal være da, hæ?

Hva er det de tenker egentlig? De som bestemte at de må beskytte vognene med en tier? Dersom man først har bestemt seg for å stjele en handlevogn så kan man vel avse en tier? Eller ville tyven da løpe i ekstase nedover veien med vogna mens han roper:

JEG TRENGER ALDRI RETURNERE DEN!!!

Jeg drar i låsene og dirker med bilnøkkelen. Det var først da jeg forsøkte meg med et kronestykke jeg så den – vognen med barnesetet.

Endelig?

I det jeg går tilbake til vognene får jeg øye på en mann som har satt seg ved glasshuset med vognene. Han er mørk i huden og i hånden har han en kaffekopp. Merkelig sted å drikke kaffe tenker jeg. Han har den samme dødsangsten i øynene – jeg kan skimte en tier i pupillene hans også.

Han betrakter meg i det jeg røsker tak i alle vognene på jakt etter en fri vogn. Jeg drar i låsene og dirker med bilnøkkelen. Det var først da jeg forsøkte meg med et kronestykke jeg så den – vognen med barnesetet. Den sto henslengt inne i hjørnet av glassburet med kjettinglåsen hengende og dingle.

Den var fri.

Det var kun et problem – jeg hadde ikke barna med meg – ellers hadde jeg stappet de ned i det setet. Kun for spedbarn sier du? Å, årene går så fort altså.

Utrolig hvor mye en liten tier kan bety, egentlig, særlig når du er ute for å brødfrø familien.

Reddet av klirrende lyd

Jeg reddes av en klirrende lyd. Det er den solbrune kaffemannen som rister i kaffekoppen sin. Det var ikke kaffe i den, men mynter! Han tar opp en tier og rekker meg den. Da jeg kommer nærmere ser jeg den skitne huden hans og et sår i halve ansiktet. Det var han som hadde mistet plasteret! Noe sa meg at han hadde mer å stri med enn meg…

– Takk, sa jeg og tok i mot tiern.

Han hadde reddet dagen min. Utrolig hvor mye en liten tier kan bety, egentlig, særlig når du er ute for å brødfrø familien.

Jeg bestemte meg for å huske det til neste gang noen spør meg om en tier.

—–

Illustrasjonsfoto fra E24

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s